Note: Contributor Arent Christensen died in 1982, less than 70 years ago. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første dagen - Innledning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
hverandre. Jeg undrer mig slett ikke over det, men vel over at
vi som har all kvinnelig engstelighet, dog ikke søker den
beskyttelse mot vår velbegrunnede felles frykt som står oss til råds.
Det forekommer mig at når vi dveler her, er det ikke for annet
enn at vi vil eller skal avlegge vidnemål om hvor mange lik det
blir bragt hit til begravelse, eller om de som bor her i klosteret,
og hvis tall nu er smeltet inn til næsten intet, synger messen til
rette tid, eller som om vi hadde til formål å vise hver vi treffer
på med sørgeklærne våre hvor stor og mangfoldig elendigheten
vår er. Og går vi herfra, så ser vi enten lik eller syke bli båret forbi;
eller vi møter sånne som før i tiden blev jagd fra byen av de
offentlige rettsmyndigheter for forbrytelsene deres, men som nu
likesom på tross farer gjennem gatene med utøilet villskap, fordi de
vet at lov og rett også er syk eller død; eller vi ser herket i byen,
de som nu kalles pestknekter, ophisset av vårt blod, ri eller
gå alle steder til vår ulykke, mens de slynger oss denne ulykken
vår i ansiktet med skamløse viser. Vi hører da heller ikke annet
enn at den og den er død, og at alle andre ligger for døden; og
ellers vilde vi intet annet høre enn fortvilet gråt, var det ennu
folk igjen som kunde gråte. Går vi hjem, jeg vet ikke om dere
lider samme skjebne som jeg, men jeg blir angst når jeg ikke
møter andre av min tallrike familie enn piken min; håret reiser
sig på hodet på mig; og hvor jeg går og står, synes jeg at jeg ser
skyggene av mine døde, ikke med de kjente vanlige ansiktsdrag,
men jeg gyser for deres fryktelige utseende, vrengte og skjemte,
jeg vet ikke av hvad. Og derfor føler jeg mig her og alle steder
og hjemme bare ulykkelig; og det desto mer da det forekommer
mig at ingen som ennu har blod i årene, og som er i stand til å
gå andre steder, umulig kan dvele her, uten oss. Jeg har også
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
