Note: Contributor Arent Christensen died in 1982, less than 70 years ago. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første dagen - Innledning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
Vi er lunefulle, egensindige, mistenksomme, redde og engstelige;
og derfor frykter jeg meget for at tar vi ingen annen til fører enn
oss selv, vil dette samværet opløse sig tidligere og til større vanære
for oss enn det skulde og burde. Derfor er det best vi treffer
våre foranstaltninger før vi begynner.» Da sa Elisa: «Det er sant,
mennene er kvinnenes hode, og uten deres rettledning føres
sjelden noe av våre tiltak til en rosverdig ende. Men hvor finner
vi disse mennene? Vi vet jo at de fleste av våre menn er døde,
og de andre som ennu er i live, har flyktet — vi vet ikke hvor,
den ene hit, den annen dit, og søker i forskjellig selskap å undgå
det samme ondet som vi flykter for. Å be fremmede vilde ikke
sømme sig; vil vi fremme vårt eget beste, må vi vite å stelle oss
sånn at vi ikke høster skam og skade i det vi søker å vinne fred
og glede.»
Mens denne samtalen ennu førtes mellem damene, trådte tre
unge menn inn i kirken. Ingen av dem var under femogtyve år,
og hverken tidens plager eller tapet av venner og slektninger
eller frykten for deres eget liv hadde ennu maktet å tyne eller
døive kjærligheten i hjertene deres. Den første het Pamfilo,
den annen Filostrato og den siste Dioneo. Alle var dannede og
belevne menn. De søkte, til største trøst nu alt blev så voldsomt
rystet, å møte sine damer, som alle tre tilfeldigvis befant sig
mellem de syv; hver av dem var dertil i slekt med noen av de øvrige
pikene. Ikke før blev de damene vár, før disse også så dem, og
derfor begynte Pampinea smilende: «Se der, lykken er med
tiltaket vårt fra begynnelsen av og fører til oss forstandige og vakre
unge menn, som gjerne vil være våre tjenere og førere når vi
ikke vil forsmå å overdra dem disse hverv.» Men Neifile blev
purpurrød i hele ansiktet av blygsel, for hun visste at en av de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
