enn han kunde tro det burde smake en som fastet i gudsfrykt. «Min sønn,» sa munken da, «det er synder som naturen selv fører med sig; de betyr lite, og for deres skyld vil jeg ikke at du plager samvittigheten din mer enn nødvendig. Det hender med hvert menneske, hvor hellig det er; når en har fastet lenge, så smaker maten godt, og efter store anstrengelser smaker alltid drikken godt.» «Å, gode far,» svarte Chapelet, «De taler sånn for å berolige mig. Det skulde De ikke gjøre. De kjenner jo til at jeg godt vet, at alt det en gjør for å tjene Gud, skal en gjøre med rent sinnelag og uflekket av lysten; og hver som handler mot det, synder.» Overmåte tilfreds svarte munken: «Nuvel, så gleder det mig at du ser sånn på dette, og jeg roser din engstelige og våre sam- vittighet 1 denne sak. Men si mig, har du forbrutt dig ved have- syke og forlangt mer enn du skulde forlange, eller beholdt mer enn du skulde beholde?» «Ærverdige far,» svarte Chapelet, «det vilde gjøre mig vondt om De hadde fått en gal mening om mig fordi jeg bor hos disse ågerkarene her. Jeg har ingen part 1 deres yrke; tvert imot, jeg er kommet her for å tale til deres samvittighet og føre dem bort fra dette avskyelige erhverv. Og jeg tror det skulde ha lykkes for mig, hadde ikke Gud hjemsøkt mig sånn. Men jeg kan si Dem, at far min efterlot sig en vakker formue; av den delte jeg ut største delene i almisser straks han var død. Siden har jeg dre- vet min lille handel for å kunne ernære mig og hjelpe Guds fattige. Det jeg har vunnet, har jeg alltid delt likt med de fattige. Derfor har også min skaper stått mig bi, så min forretning dag for dag gikk bedre og bedre.» «I dette har du gjort vel, sa munken. «Men har du ofte blusset op i vrede?» «Ja,» sa hr. Chapelet, «det har jeg så visst ofte gjort. Og hvem kunde vel berge sig for 30