det, når han ser hvordan menneskene hver dag bedriver de av- skyeligste ting; når han ser hvordan Guds bud ikke blir holdt og hans dom ikke blir fryktet? Sikkert ti ganger om dagen hadde jeg ønsket heller å være død enn levende, når jeg så hvordan de unge løp efter verdens forfengelige ting, svor og forsvor sig, gikk i vertshusene men utenom kirken, og vandrede langt mer på de verdslige veiene enn på Guds vei.» Til dette svarte munken: «Min sønn, dette er edel vrede; for dens skyld vil jeg for min del ikke pålegge dig noen bot. Men si mig dog, kan det være mulig at vreden noengang har forledet dig til mord, til slagsmål, eller til skjellsord?» «Å, gode far,» sa Chapelet, «eg trodde De var en Guds mann! Hvordan kan De tale sånn? Tror De da jeg innbiller mig at Gud vilde ha unt mig livet, hadde den fjerneste tanke på å gjøre noe sånt De nevnte kommet i mitt sinn? Sånt kan jo bare mordere og røvere gjøre. Så titt jeg har sett en sånn har jeg sagt: Gå, og Gud gjøre dig til et bedre menneske!» «Gud velsigne dig, min sønn,» sa pateren. «Så si mig da om du noengang har avlagt falsk vidne- mål imot noen, eller talt vondt om noen, eller mot eiermannens vilje beriket dig med fremmed gods?» «Å, ja, gode far,» svarte Chapelet, «talt vondt om andre har jeg. Det var engang jeg hadde en nabo, som uten minste grunn 1 ett vekk prylte konen sin. Da grep medlidenheten mig så sterkt med den stakkars konen, som han mishandlet så gudsjammerlig hver gang han hadde drukket sig full, at jeg engang skjelte ham dyktig ut like overfor slektningene hennes.» «Nuvel,» sa munken. «Men si mig nu; jeg hører du har vært kjøpmann; har du da aldri på kjøpmenns vis bedratt noen?» «Jo, i sannhet,» sa hr. Chapelet. «Hvad han het det vet jeg ikke; men det var engang en som kom 3I