Da munken merket at Chapelet ikke hadde mer å si, gav han ham absolusjonen og velsignelsen, i den faste tro at Chapelet hadde talt sant 1 hvert eneste ord og måtte være et fromt og gud- fryktig menneske. Og hvem vilde ha tvilt på det som hørte noen tale sånn på dødsleiet? Efter alt dette sa han: «Hr. Chapelet, med Guds hjelp blir De snart frisk igjen. Men skulde det allike- vel hende at Gud kaller Deres velsignede og til avskjed med denne verden beredte sjel til sig, har De da noe imot at Deres legeme blir gravlagt på vår kirkegård?» «Nei, slett ikke,» svarte Chapelet; «tvert imot, jeg vilde ingen andre steder ligge enn just hos dere. De har jo lovt mig å be for mig; dessuten har jeg alltid hatt særlig ærefrykt for Deres orden. Og så ber jeg Dem, at De straks de kommer hjem til klosteret, sender til mig Kristi sanne legeme som De denne morgen har innvidd. For om jeg er uverdig, tenker jeg med Deres tillatelse å nyte det, og så motta den hellige siste olje; så om jeg har levd som en synder, i det minste kan dø som kristen.» Den hellige mannen sa det var vel talt, og at han var vel fornøid med alt. Sakramentet skulde straks bli bragt til den syke. Og så skjedde det. De to brødrene hadde vært svært engstelige for at Chapelet skulde narre dem; de hadde derfor satt sig tett inn til veggen som skilte kammerset hvor den syke lå fra det ved siden av. Her hadde de hørt hele skriftemålet og lett opfattet alt Chapelet hadde sagt til munken. Mer enn én gang fikk de historiene de hørte ham skrifte, dem så på latteren at det var såvidt de ikke sprutet ut. Så sa de til hverandre: «Du store Gud for et menne- ske dette er! Hverken alderdom eller sykdom, eller frykt for døden som han ser stå så nær, eller for Gud, som nok snart vil kalle ham for sin domstol, kan vende ham fra hans ryggesløshet 34