og bringe ham på den tanken å dø anderledes enn han har levd.» Imidlertid, de hadde hørt at hans lik skulde bli mottatt av kirken, og om det øvrige brydde de sig ikke det minste. Hr. Chapelet mottok kort efter nadverden; og da hans tilstand forverret sig slemt, fikk han den siste olje. Så døde han på samme dag som han hadde gitt sitt mønstergyldige skriftemål, like efter aftenmessen. Av det han efterlot sig, bekostet brødrene en anstendig begra- velse, De sendte straks bud om dødsfallet til klosteret, så munkene, som skikken er, kunde våke over liket om natten og bringe det bort om morgenen. Den fromme munken som hadde hørt skriftemålet, talte med prioren i klosteret da han fikk høre om dødsfallet. Han ringte sammen alle brødrene til møte og skildret for dem hvilken from mann ifølge sitt skriftemål dette hadde vært. I det håp at Gud ved ham vilde utføre store under, overtalte han dem til å motta dette liket med særskilt utmerkelse og ærefrykt. Prioren og de andre munkene var godtroende nok til å godta denne tanken, og så gikk de alle sent om aftenen til huset der Chapelets lik lå, og holdt en stor og høitidelig messe over det. Næste morgen kom de alle sammen i korkåper og messeskjorter, med messe- bøkene i hånden og med korset foran, for å hente liket med sang. Med stor prakt og høitidelighet bar de ham til sin kirke, og næsten hele befolkningen i landsbyen, menn og kvinner, sluttet sig til toget. Da liket var båret inn i kirken, steg den geistlige som hadde mottatt den dødes skriftemål, op på prekestolen og fortalte om Chapelets fromme liv, om fastene hans, kyskheten, og hans sjeldne sjele-enfoldighet. Blandt annet fortalte han hvad hr. Chapelet med tårer hadde skriftet for ham, om den største syn- 35