hærferdene de kristne foretok til Østerlandene. Engang var det tale om hans tapperhet ved hoffet til kong Filipp den enøide, som just stod i ferd med å forlate Frankrike og slutte sig til dette korstoget. En ridder sa da at det ikke fantes et vakrere par under solen enn markgreven og hans hustru; som han blev særskilt nevnt mellem ridderne for adelsdydene sine, så hun mellem damene for skjønnhet og dyd. Disse ordene gjorde sånt inntrykk på kongen at han straks, uten å ha sett henne, forelsket sig heftig i henne. Han besluttet at han absolutt vilde fare til Genua og gå ombord på skibene der når han skulde ta over havet; for da kunde han under landreisen til denne havnen finne et rimelig påskudd til å besøke markgrevinnen. Han håpet at det da kan- skje kunde lykkes for ham å nå sitt ønskemål, nu da gemalen var borte. Som tenkt, så gjort. Han sendte omtrent hele følget sitt i forveien, og begav sig på veien sammen med noen få adels- menn. Da han nærmet sig markgrevens område, meldte han fra til damen en dag forut at hun skulde vente ham til middag næste dag. Markgrevinnen var en klok dame og hadde skarpere blikk enn de fleste; hun svarte at det var en stor gunstbevisning mot henne, og at hun på forhånd bød ham velkommen. Men så tenkte hun meget på hvad det skulde si at en sånn mektig konge besøkte henne mens hennes mann var borte. Hun tok ikke feil da hun mente å finne grunnen til et sånt besøk i det ry hennes skjønnhet hadde vunnet. Allikevel gjorde hun som god folkeskikk bød henne og tok imot ham med all ære. Hun kalte sammen de adelsmennene som ikke hadde dratt med mannen hennes, rådslo med dem og forordnet alt nødvendig. Bare tilstellingen med borddekning og retter holdt hun for sig selv. Hun samlet i all hast alle de hønene som fantes i omegnen, og synte 53