spurte ham om det var sant det han hadde hørt om ham. Den gode mannen svarte ja, og fortalte hvordan alt hadde gått for sig. Den fromme inkvisitoren, som særlig dyrket den hellige Lud- vik med gullskjegget, svarte: «Altså, du gjør Kristus til en dran- ker, til en vinkjenner, som om han var en drukkenbolt, en svire- gast som dere selv er. Nu vil du nok gjerne med ydmyke tale- måter fremstille saken som ubetydelig. Men det går ikke så lett som du innbiller dig. Skulde vi fare med dig som plikt og sam- vittighet byr, så er du hjemfallen til bålet.» Med sånne og mange andre lignende ord og med vredeglødende ansikt gikk han løs på stakkaren som han hadde vært selveste Epikur og fornektet sjelens udødelighet. Det lyktes ham da også hurtig å sette sånn skrekk 1 den anklagede at han for å vinne barmhjertighet med godtfolks hjelp salvet dyktig hendene til inkvisitoren med Hellig Ludvik Gullmunns fett, som pleier gjøre underverker ved pestaktig havesyke, særlig hos tiggermunkene, som ikke har lov å røre penger engang. Om Galenos ikke noen steder 1 hele sin medisinlære taler om denne salven, så har den dog en usedvanlig virkning; det viste sig da også nu; det truende bålet blev ombyttet med et botskors, som den fromme inkvistitor, til større prydelse for banneret, gav 1 gult på svart bunn. Da han hadde mottatt pengene, beholdt han ham dessuten hos sig noen dager til og påla ham 1 denne tiden til bot å høre korsmessen hver morgen og møte frem hos ham hver middag; resten av dagen var han fri og kunde gjøre hvad han vilde. Botsmannen vår gjorde samvittighetsfullt alt som blev ham på- lagt. Så hendte det at han en morgen under messen hørte et evangelium, hvori det også blev sunget disse ord: «I skal få det hundrefold igjen og arve det evige liv.» Den ærlige mannen 58