når han ikke hadde sett hennes yndige, fine ansikt om dagen. Hver eneste dag viste han sig derfor foran hennes hus, enten til hest eller til fots, som det nu høvde sig. Både damen og flere andre kvinner skjønte snart hvad det var som fikk ham til å komme forbi der så ofte. De spottet og skjemtet titt med hverandre over at en mann så rik på år og erfaring hadde forelsket sig, som om de mente at kjærlighetens søte lidenskap bare kunde finne rum og dvele i ynglingers tåpelige hjerter og ellers ingen andre steder. Mester Alberto fortsatte imidlertid med å gå forbi damens hus, og så hendte det en dag da hun satt sammen med andre damer foran døren, og de blev vår mester Alberto, at de blev enige om å stanse ham og ta imot ham på ærefull måte, og så erte ham for kjærlig- heten hans. Sånn gjorde de også. Da han kom, reiste de sig alle, bad ham stige inn, førte ham inn i en kjølig have, og bevertet ham der med fin vin og bakverk. Men til slutt spurte de ham med artige og velfalne ord, hvordan han hadde kunnet forelske sig i denne skjønne damen, når han visste hvor mange vakre og be- levne unge menn også vilde komme til å elske henne. Da mester Alberto så de på fin måte vilde drive gjøn med ham, satte han en munter mine op og sa: «Madonna, at jeg elsker og just har valgt Dem til gjenstand for min kjærlighet, kan ikke undre noe for- standig menneske; for De fortjener det fullt ut. Visstnok mister efter naturens lover gamle mennesker de krefter som kreves til å øve elskovens gjerninger; men derfor mangler de hverken den gode viljen eller evnen til å erkjenne det som er verdig å bli elsket; tvert imot evner den modne alder dette langt bedre enn ungdommen, da den overgår denne i innsikt. Jeg våger i min alder å elske Dem, tross mange ynglinger sikkert vil komme til å elske Dem, fordi jeg har dette sikre håp: 73