det, skal fortelle om personer som vinner lykken til slutt efter store kamper med motgangen.» Damer og menn roste samtlige denne ordning og sa sig villige til å følge den. Bare Dioneo sa til sist: «Som alle andre sier også jeg, madonna, at Deres forordninger absolutt er formålstjenlige og anbefalelsesverdige. Dog ber jeg om en særskilt gunst, at så lenge vårt samvær består skal jeg ha lov til å velge fritt, og ikke være bunden til å fortelle en historie med det emnet som er fastsatt. Men for at ingen skal tro jeg ber om denne gunst fordi jeg ikke har historier nok, byr jeg mig til alltid å være den siste som forteller.» Dronningen kjente ham og visste han var en munter og beleven mann; hun gjettet derfor at han bad om dette bare for å glede selskapet med en munter historie til sist, når de kanskje var trette av de mer alvorlige. Da de andre også gikk med på det, lot hun ham få den gunst han hadde bedt om. Så reiste hun sig, og damene gikk med langsomme steg til en bekk med det klareste vann, som strømte fra en høide og ned i dalen, overskygd av tette trekroner, mellem knauser og grønne urter. De plasket med bare føtter og armer i vannet og spøkte og lekte en tid med hverandre. Da mattiden nær- met sig, vendte de tilbake til slottet og spiste med god matlyst. Efter bordet lot dronningen musikkinstrumentene hente og vilde at Lauretta skulde føre an i dansen, og Emilia, ledsaget av Dioneos lutt, skulde synge en vise til dansen. Lauretta begynte da straks dansen og førte an i den, mens Emilia, med en stemme som gikk til hjertet, sang følgende sang: Min egen skjønne har mig så bedåret at aldri tror jeg kan min kjærlighet en annen mer utkåre. 77