Men den hellige Julianus hadde ikke glemt ham; han holdt just på å stelle til sers godt husvære til ham. På dette stedet bodde det nemlig en ung enke, som var så skjønn å skue som neppe noen annen. Markgreve Azzo var en livsglad herre, og det var han som underholdt denne damen. Denne enken bodde just 1 dette huset med utbygget, der Rinaldo hadde søkt ly. Tilfeldigvis hadde markgreven kommet just denne kvelden for å sove hos henne om natten. Han hadde sagt fra at et bad skulde gjøres ferdig og likeens et utmerket måltid. Men da alt var i stand, og enken bare ventet på ham, kom en tjener til porten og bragte markgreven sånne efterretninger at han straks måtte ri sin vei. Hans elskede var temmelig misfornøid med dette; men da hun intet bedre visste å foreta sig, gikk hun selv i badet og vilde så spise til kvelds og legge sig å sove. Mens hun nu var i badet, som var like innenfor døren Rinaldo lente sig til, hørte hun gråten og hutringen til Rinaldo; for han hakket tenner og klapret som en stork. Hun ropte derfor på tjenestepiken og sa til henne: «Gå og se efter hvem det er som holder til utenfor muren ved dørstokken vår, og hvad han gjør der.» Piken gikk, og ved lysningen fra sneen så hun Rinaldo, barfotet og i bare skjorten, sitte der og skjelve over hele kroppen. Hun spurte hvem han var, men han skalv sånn at han knapt fikk frem et ord; allikevel fikk han da kortest mulig fortalt henne hvor- dan han hadde kommet hit; han bad henne så inderlig at hun ikke måtte la ham omkomme av frost om natten. Hans historie vant pikens medlidenhet; hun fortalte alt sammen til sin frue, og hun syntes synd på ham også, og sa: «Gå og lukk ham stille inn. Her står jo kveldsmaten ferdig, og vi har da rum nok til å gi ham husly i natt.» Tjenestepiken roste sin frue for hennes gode hjerte, QI