I fordums tid var det en adelsmann 1 byen vår, som het Tedaldo; noen mener han hørte til Lambertiz-slekten, andre påstår han hørte til Agolanti-slekten. Denne siste påstand kommer vel helst av den forretning sønnene hans senere drev, og som alltid har vært knyttet til Agolantiene. Men dette vil jeg nu la være som det vil, og sier bare at han var en av de rikeste adelsmennene på den tid. Han hadde tre sønner, Lamberto, Tedaldo og Ago- lante, som allerede hadde vokst op til vakre og ridderlige unge menn, enda den eldste ikke hadde fylt sitt attende år ennu, da den rike hr. Tedaldo døde, og efterlot til dem som rettmessige ar- vinger sin hele faste og rørlige formue. Da de unge mennene så hvor rike de var blitt på penger og gods, begynte de å ødsle med pengene sine uten mål og måte, bare ledet av sin egen lyst. De holdt stort tjenerskap og utsøkte hester, hunder og falker, gav i ett vekk fester for alt folket, delte ut gaver, fikk i stand våben- spill, drev 1 det hele tatt ikke bare med alt som vel kunde sømme sig for adelsmenn, men også alt som falt deres ungdommelige sinn inn. De førte ikke dette livet lenge før den skatten faren hadde efterlatt sig, tok til å minke, og snaue inntektene strakk ikke til skulde de holde frem som de hadde begynt. De måtte derfor dels selge, dels pantsette godsene sine. Så mistet de 1 dag det ene og i morgen det annet, til de næsten ikke hadde noe igjen. Da åpnet armoden øinene på dem, som rikdommen hadde lukket igjen. Lamberto kalte en dag begge de to andre til sig, minte dem på hvilket ærefullt liv far deres hadde levd og de selv efter ham, og hvor store rikdommene deres hadde vært. Så skildret han den fattigdommen de hadde styrtet sig i ved sine ustyrlige tiltak. Han mante dem så sterkt han kunde til å selge det som ennu var igjen, og dra ut 1 det fremmede før armoden deres blev kjent av alle. 7 97