Men nu må jeg fortelle dere hvordan dette stedet var beskaffen, så dere bedre kan forstå det jeg forteller dere. I et trangt strede var det festet noen fjeler på to bjelker som var klemt inn mellem husene rett over, sånn som en ofte kan se det; på disse fjelene var så setet anbragt. En av disse fjelene var det altså som falt ned sammen med Andreuccio. Forskrekket over dette uhellet, ropte han dypt nede fra stredet på gutten; men da gutten hørte ham falle, hadde han skyndt sig til damen og fortalt henne det som hadde hendt. Hun løp da inn i stuen for å se om klærne til Andreuccio var der, og dem fant hun, og pengepungen også som han i sin tåpelige engstelse alltid bar på sig. Da brydde hun sig ikke det minste om Andreuccio; hun hadde nådd det mål som hun hadde gjort sig fra palermoinne til søster av en perugianer og lagt sine snarer for. Hun bare skyndte sig å lukke døren han hadde gått ut av da han falt. Da gutten ikke svarte, ropte Andreuccio høiere og høiere; men det hjalp ikke det minste. Nu først tok han til å bli redd, og skjønte for sent at han var blitt narret. Han klatret over den vesle muren som skilte stredet fra gaten, gikk bort til døren han kjente så godt fra før, og banket og dundret på den en lang stund, ropte op også; men alt var forgjeves. Nu forstod han hele sin ulykke, gråt og sa: «Å, herregud, så kort tid skulde det til å miste en søster og fem hundre floriner!»» Sånn talte han en stund, og så tok han atter til å banke og rope. Han gjorde sånn larm at flere av de nærmeste naboene våknet, og da de ikke kunde holde det ut lenger, stod de op av sengen. Til slutt kom en av pikene til damen bort til vinduet, gjorde sig riktig søvnig og sa spottende: «Hvem er det som banker der nede?» «Kjenner du mig da ikke?» sa Andreuccio. Men piken 120