ennu fælere enn før: «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skulde komme ned og gjøre det litt ubehagelig for dig, ditt drukne esel, hvem du så er, for du ikke lar oss få sove i natt; jeg skal komme og pryle dig så grundig at du ikke kan røre hverken hånd eller fot.» Så snudde han sig og slo vinduet igjen. Et par naboer som hadde bedre kjennskap til denne mannen, sa nu helt vennlig til Andre- uccio: «For Guds skyld, gode venn, gå med Gud og la dig ikke slå ihjel; det er til ditt eget beste om du går.» Var Andreuccio blitt skremt av stemmen og synet av dette mennesket, så gikk det ennu mer inn på ham da han hørte det disse menneskene sa, som syntes tale av pur medlidenhet. Han gikk da, så arg i hu som et menneske kan være, ja, rent fra sig for pengene han hadde mistet. Han tok samme veien som han hadde gått kvelden før med småjenten, og tenkte finne vertshuset sitt. Men stanken som stod av ham, blev ham selv uutholdelig, og derfor svingte han til venstre inn i en gate som heter Ruga Catalana; han vilde nemlig forsøke å finne veien ned til havet og bade sig der. Men plutselig fikk han se to mennesker med en lanterne komme bent imot ham. Han tenkte det kanskje var politimenn eller noen andre som kunde føre ham i ulykken. Derfor gjemte han sig i et tomt hus han så i nærheten. Men men- nene fulgte efter ham just inn i dette huset, som de hadde tenkt sig akkurat dit. Her la den ene all slags jernredskaper han bar på akslen, fra sig, og begge tok til å granske dem og snakke sammen om dem. Plutselig sa den ene: «Jeg vet ikke hvad det kommer av, men jeg kjenner den avskyeligste stank jeg noengang har vært ute for i hele mitt liv.» Den andre løftet da lanternen, og de fikk da se den stakkars Andreuccio og ropte forundret: «Hvem der?» Andreuccio tidde; men de holdt lykten helt op i ansiktet på ham 122