Manfred var konge.» «Hvem var da far din?» spurte fangevokteren, «Jeg behøver ikke lenger skjule hvem far min var,» svarte fangen; «den fare jeg var bange for å komme i når jeg gjorde det kjent, har jo allikevel ramt mig. Han het, og heter ennu, er han i live, Arrighetto Capece, og jeg heter ikke Giannotto, men Giuffredi. Jeg tviler ikke på at kom jeg nu løs og nådde Sicilia, vilde jeg få en av de høieste stillinger der.» Fangevokteren gikk ikke mer inn på dette; men straks han fikk høve til det, fortalte han hele samtalen til Currado. Currado lot nok som hele beretningen var ham likegyldig; men han gikk dog straks til madonna Beritola og spurte henne vennlig om hun hadde hatt en sønn med Arrighetto som het Giuffredi. Damen gråt og sa at hadde den eldste sønnen hennes levd ennu, så vilde han ha het sånn og nu vært omkring toogtyve år gammel. Da Currado hørte dette, stod det klart for ham at fangen var denne sønnen. Straks kom han da også på den tanken at nu kunde han både gjøre en stor barmhjertighetsgjerning og slette ut sin og datterens skam, når han lot ham få henne til hustru. Derfor kalte han hemmelig Giannotto til sig og spurt ham nøie ut om hans tidligere liv. Nu fikk han ennu flere tydelige beviser for at Giannotto virkelig var Giuffredi, sønn til Arrighetto Capece. Derfor sa han til ham: «Giannotto, du vet selv hvad krenkelse du har gjort mig ved min egen datter, mens jeg behandlet dig vel, og det hadde sømt sig for dig, tjeneren min, å holde min og og alle mines ære høit. Sannelig, mange hadde latt dig dø en skammelig død, hadde du gjort mot dem det du har gjort mot mig. Jeg hadde medlidenhet med dig og gjorde det ikke. Men nu hører jeg du virkelig er det du selv sier, sønn til en edel far og en edel mor. Derfor er jeg villig til, om du selv vil, å gjøre 136