kring, og sjømennene flere ganger trodde det var fortapt. Men de var dyktige folk og brukte all sin kraft og kunst, og så lyktes det dem å berge skibet i kampen med det rasende havet i to dager. Men da tredje natten kom efter stormen hadde brutt løs, la den sig ennu ikke, den økte tvert imot på; himmelen var dekt av tykke skyer og likesom svart av den mørke natten. Sjømennene visste derfor ikke hvor de var; hverken syn eller sjømannskunst kunde si dem det. I nærheten av Majorka blev de vår at skibet tok til å revne. I denne situasjon, da all redning tyktes håpløs, tenkte enhver bare på sig selv og ikke på de andre, og så sprang sjømennene 1 båten, som de hurtig hadde skjøvet på sjøen; for de vilde heller betro sig til den enn til det lekke skibet. De andre mennene som var ombord, fulgte vettløst efter; de som først kom i båten, forsøkte å hindre dem i det med kniv 1 hånd; og sånn blev de som trodde de flyktet fra døden, desto sikrere dødens bytte; i det fæle været kunde båten ikke bære så mange mennesker; den sank, og alle som i den var, omkom. På skibet var nu ingen tilbake uten den unge prinsessen og damene hennes; de lå som døde, sanseløse av stormens raseri og sin angst. Skjønt skibet var lekk og fullt av vann, sank det ikke før stormen hadde drevet det i rasende fart inn mot kysten av Majorka; og så voldsomt støtte det her, at det først et helt stenkast oppe på stranden blev sittende fast i sanden. Hvor hårdt så bren- ningen tok på det hele natten igjennem, så var det ikke til å rokke fra stedet. Da dagen endelig brøt frem, la stormen sig noe. Den unge damen følte sig døden nær; hun løftet dog på hodet og ropte, så svak hun var, snart på den ene og snart på den annen av tje- nerne sine. Dog, fåfengt ropte hun; de var altfor langt borte 10 | 145