til å høre hennes stemme. Da hun ikke fikk svar fra noen av fol- kene sine, og da hun ingen kunde se, kom en stor redsel på henne. Såvidt hennes svake krefter tillot det, reiste hun sig, og så da damene i følget sitt og de andre kvinnene alle ligge på dekket. Lenge talte hun fåfengt til dem; så ristet hun dem, og fant da at bare noen få ennu var i live; de fleste var døde av sjøsyke og angst. Ved dette synet blev prinsessen ennu mer forskrekket. Hun følte sig så ensom og forlatt, og hverken visste eller kunde gjette hvor hun var; dog blev hun ved å kvikke op dem som ennu levde, og til slutt fikk hun dem til å reise sig. Men de kunde heller ikke si henne hvor mennene hadde tatt veien. Da de nu også så at skibet hadde strandet og var fullt av sjø, tok de alle sammen til å gråte sårt. Det blev middag og tre timer over middag, uten at de blev vår noen som de kunde be om medlidenhet og hjelp. Da hendte det at en adelsmann, som het Pericone av Vidalgo, kom ridende forbi sammen med flere av folkene sine på hjemveien fra et av godsene sine. Straks han fikk se skibet, skjønte han hvad som hadde hendt, og bød en av tjenerne så hurtig som mulig å klatre ombord på vraket og komme med beskjed om hvordan det forholdt sig med dette. Med stor vanskelighet lyktes det tjeneren å gjøre som herren hans bød, og han fant da den unge prinsessen med det vesle følget hun hadde igjen; de hadde krøpet inn under frembygget i forstavnen på skibet; der lå de rent for- skremte. Straks de fikk se ham, bad de ham gråtende ha medli- denhet. Da de merket at han forstod dem like lite som de ham, søkte de å forklare ham sin ulykke med tegn. Tjeneren la merke til alt så godt han kunde, og fortalte Pericone alt han hadde sett på skibet. Pericone lot da kvinnene bringe på land og likeens de kostbareste saker de kunde få fatt i på vraket. Så gikk han med 146