Note:
Contributor Arent Christensen died in 1982, less than 70 years ago.
Therefore, this work is protected by copyright,
restricting your legal rights to reproduce it.
However, you are welcome to view it on screen, as you do now.
Read more about copyright.
Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Andre dagen
- Syvende historien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread.
/ Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Denne behandling gav prinsessen nytt mot; hun sammenlignet
sin nuværende behagelige stilling med de tidligere ulykker;
hennes munterhet vendte tilbake, og hennes yndighet fikk atter
en sånn friskhet at det i hele Romania ikke blev talt om annet.
Nu var hertugen av Aten, en skjønn ung herre, en slektning
og venn til fyrsten; nu fikk han også lyst til å se henne. Han fant
da på det påskudd at han vilde besøke fetteren sin, sånn som han
somme tider før også hadde gjort. Med et utvalgt og stormannslig
følge kom han til Chiarenza og blev mottatt med glede og æres-
bevisninger. Om noen dager førte hertugen talen inn på damens
skjønnhet og spurte fyrsten om den også virkelig var så forbau-
sende som det blev fortalt. På det svarte fyrsten: «Hun er meget
skjønnere enn folk sier om henne. Dog skal ikke mine ord men
dine øine overbevise dig om det.»
Hertugen drev på at fyrsten skulde holde dette løftet, og så
gikk de sammen dit prinsessen holdt til. Hun tok vennlig og høvisk
imot dem, og måtte sette sig mellem dem, skjønt de ikke kunde
nyte den glede å tale med henne, da hun forstod lite eller intet av
sproget i landet. Så kunde de da begge bare glo på henne som på
et under. Særlig gjorde hertugen det; han kunde næsten ikke
få sig til å tro at hun var et dødelig vesen. Men trodde han at
han kunde tilfredsstille lysten sin bare med å se på henne, så tok
han feil; han sugde kjærlighetsgiften inn med øinene og flammet
op i voldsom glød for damen. Da han hadde gått derfra sammen
med fyrsten og fikk ro til å tenke over det, sa han til sig selv at
fyrsten var lykkeligere enn noen annen, for han kunde glede sig
ved helt og fullt å eie en sånn skjønnhet.
Mange slags tanker steg op i ham. Til slutt vant elskovsgløden
på rettskaffenheten, og han besluttet sig til, komme hvad komme
153
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Fri Mar 6 12:18:13 2026
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/decamerno/1/0169.html