ønske å gi mig en mann, så vil jeg elske ham, men heller ikke noen annen. Jeg har ikke arvet annet fra mine forfedre enn ær- barheten, og derfor vil jeg ta vare på den så lenge jeg lever.» Disse ordene syntes damen krysset planen hennes riktig leit; skjønt hun, så forstandig hun var, i sitt stille sinn måtte akte piken ennu mer for det. Hun sa da: «Men, Jeannette, dersom vår herre kongen, som er en ung mann likesom du er en vakker pike, bad dig unne ham din kjærlighetsgunst, vilde du da nekte ham det?» Den andre svarte straks: «Makt kan kongen bruke mot mig, men med min gode vilje kan han aldri opnå noe annet hos mig enn det som ærbarheten tillater.» Damen så nu hvordan hennes sinnelag var; derfor sparte hun på flere ord og tenkte hun nu fikk sette henne på prøve i gjerning. Derfor sa hun til sønnen at straks han blev frisk vilde hun føre ham sammen med piken, de to alene i et værelse; så kunde han selv forsøke å nå sitt ønskemål; for, sa hun, hun syntes det var usømmelig for henne å være kjærlighetsbud for sønnen sin som en annen koblerske og be en pike som stod i hennes tjeneste. Den unge mannen likte slett ikke dette forslaget, og sykdommen tok straks til igjen. Da moren så det, kom hun frem med hele ønsket sitt til Jeannette; men hun var ennu mer standhaftig enn før. Nu fortalte hun sin mann alt hun til denne tid hadde gjort, og så besluttet de, så hårdt de enn syntes det var, at gi sønnen Jeannette til hustru. De vilde allikevel heller se sønnen levende med en uhøvelig kone enn død uten noen kone. Efter meget snakk frem og tilbake gjorde de også virkelig dette. Jeannette frydet sig inderlig og takket Gud av et fullt hjerte for han ikke hadde glemt henne; men hun sa allikevel ikke noe som tydde på annet 182