hadde blitt av barna hans. Han visste at hans utseende hadde for- andret sig helt i denne tiden; ved det langvarige strevet var krop- pen hans også blitt mer robust enn da han levde i lediggang. Han forlot da, fattig og dårlig klædd, herren sin som han hadde bodd hos 1 lang tid, og satte over til England. Han drog først til det stedet hvor han hadde latt fra sig Pierrot, og fant ham nu som en stor herre og kongelig marsjal, og så han var frisk og sterk og vakker på voksten. Han gledet sig hjertelig over dette; men han vilde ikke gi sig til kjenne før han også hadde fått greie på Jeannettes skjebne. Han tok derfor i vei igjen, og unte sig ingen hvile før han kom til London. Her spurte han forsiktig om den damen han hadde latt igjen datteren hos; han fikk da vite at Jeannette hadde blitt konen til sønnen hennes. Hans glede over dette var så stor at han aktet alt vondt han hadde gjennemgått, for ringe ting, for han hadde funnet barna sine i live og 1 lykkelige forhold. Full av lengsel efter å se datteren gikk han nu hver dag omkring i nærheten av huset hennes og tigde. En dag fikk Jack Lamiens, så het Jeannettes mann, se ham; han syntes synd 1 den fattige gamle mannen og bad en av tjenerne sine å ta ham inn 1 huset og gi ham mat. Tjeneren gjorde villig det han var budt. Nu hadde Jeannette allerede flere barn; den eldste var åtte år, og alle var de de skjønneste og snildeste barn i verden. Da barna så greven sitte og spise, stimlet de straks omkring ham og kjælte for ham, som om de blev dratt av en hemmelig kraft og hadde skjønt han var bestefaren deres. Greven blev snart vår at det var barnebarna hans og klappet og kjælte dem. Barna vilde derfor slett ikke gå fra ham igjen, hvor meget så den som hadde opsyn med dem, ropte på dem. Jeannette hørte dette og gikk inn og 184