truet barna med at de skulde få bask, dersom de ikke gjorde som læreren deres sa. Da begynte barna å gråte og sa de vilde være hos den snilde mannen, som de holdt meget mer av enn av lære- ren, og det måtte greven og grevinnen le hjertelig til. Greven hadde reist sig, ikke for å hilse som far på datter, men som en fattig mann vise sin ærbødighet for den fornemme dame. I stillhet hadde han gledet sig usigelig ved å se henne; men hun kjente ham ikke, hverken nu eller senere; sånn hadde hans ut- seende forandret sig fra før. Gammel og grå og skjegget, mager og brun i huden var han en vill fremmed å se til og ikke greven av Anvers. Da damen så at barna slett ikke vilde forlate ham, men bare gråt når de befalte dem å gå, sa hun til læreren at han fikk la dem ha sin vilje. Mens barna ennu var hos den snilde mannen, kom Jacks far hjem og fikk høre av læreren det som hadde hendt. Nu hadde han på forhånd imot Jeannette, og derfor sa han til læreren: «Pokker ta henne! Hun viser bare hvad herkomst hun selv er av. Tiggerbarn er de på morssiden, og da er det ikke noe å undre sig på at de helst er i lag med tiggere.» Greven hørte dette og følte sig meget krenket, dog trakk han bare på skuldrene og bar denne krenkelsen tålmodig som så mange andre. Jack derimot var så glad i barna sine at han slett ikke kunde tåle å høre dem gråte; da han så hvor kjærlig de var mot den snilde mannen, likte han det nok ikke; men han sa dog til mannen at vilde han ha tjeneste i huset skulde han være velkommen. Greven svarte at han gjerne vilde bli der; men han forstod sig ikke på noe annet enn å stelle med hester; det hadde han gjort hele sitt liv. Han fikk da en hest å røkte, og ellers lekte han med barna og kjælte for dem. 185