mannsbod til ham og betrodde ham store pengesummer av sine egne midler, så Ambrogiuolo gjerne slo sig til i Alexandria på grunn av den store vinning han hadde av opholdet der. Sicurano hadde imidlertid med alt dette bare én hensikt, nemlig å bevise sin uskyldighet for Bernabo. Han gav sig ikke før han gjennem noen ansette genuesiske kjøpmenn fikk beveget ham til å dra til Alexandria. Da Bernabo kom, var han i temmelig fattigslige kår. Sicurano lot ham i all stillhet bo hos en av sine venner, til han syntes tiden var kommet til å utføre sin plan. Imidlertid hadde Sicurano fått Ambrogiuolo til å fortelle sin historie til sultanen for å more ham. Om en tid bad Sicurano sultanen om å få føre Ambrogiuolo og Bernabo frem for ham samtidig, så de med godt eller vondt kunde få sannheten å vite om hvordan det forholdt sig med det han roste sig av å ha opnådd med Bernabos hustru. Da Ambrogiuolo og Bernabo nu var kommet, befalte sultanen i manges nærvær med strengt ansikt Ambrogiuolo at han skulde fortelle sannheten om hvordan han hadde vunnet de fem tusen gullfloriner fra Bernabo. Ambrogiuolo så på Sicurano, som han stolte mest på; men også han truet ham med ennu vredere ansikt at han skulde legge ham på pinebenken, dersom han ikke tilstod hele sannheten. Skremt fra alle sider, ja truet med tvangsmidler, visste ikke Ambrogiuolo sig annen råd enn å fortelle hele saken klart og enkelt, mens Bernabo og alle de andre hørte på. Han tenkte det kunde ikke gå ham verre enn å måtte betale tilbake de fem tusen gullfloriner og de sakene han hadde tatt. Men sultanen bad Sicurano være dommer, og denne vendte sig straks til Bernabo og sa: «Hvad gjorde du med din kone på grunn av denne løgn?» Bernabo svarte: «Overveldet av vrede over de tapte pengene og 201