dommeren og læresetningene hans; for hun hadde begynt det muntreste liv i verden sammen med Paganino. I Monaco fort- satte Paganino å fornøie henne natt og dag, og viste henne dess- uten all mulig ære, som om hun hadde vært den lovlige konen hans. Efter en tids forløp fikk hr. Ricciardo nyss om hvor konen hans holdt til. Han besluttet sig da til å reise efter henne selv, da han ikke trodde noen annen var i stand til å utrette det som var nød- vendig. Han var belaget på å betale hvad det skulde være i løse- penger. Han gikk ombord på et skib og seilte til Monaco, og der fikk han snart se konen. Men hun så også ham, og sa det samme aften til Paganino og lot ham vite hvad hun selv helst vilde, Næste morgen møtte hr. Ricciardo Paganino, gav sig i lag med ham og gjorde sig all mulig umak for å vinne hans for- trolighet og vennskap. Paganino lot som han ikke kjente ham, men var ellers full av nysgjerrighet hvordan dette kom til å løpe av. Ricciardo passet på engang han syntes det var laglig, og med- delte Paganino, 1 så vellagte og vennlige ord som han bare visste å finne, hensikten med sin reise, og bad ham innstendig om å gi ham konen tilbake. Paganino svarte helt vennlig på det. «Vær først og fremst velkommen hit,» sa han. «Men hvad det andre angår, skal jeg svare kort og godt på det. Det er riktig at jeg har en ung kvinne i huset, og jeg vet ikke om hun er Deres eller noen annens kone; Dem kjenner jeg jo slett ikke, og henne bare i den korte tid hun har vært hos mig. Er De nu mannen hennes, skal jeg føre Dem til henne, for De er en beleven og bra mann synes jeg, så hun kan se hvem De er. Sier da hun det samme som De har sagt mig, og vil hun reise tilbake til Dem, så er jeg fornøid, siden De er så høvisk, med at De gir mig så meget i løsepenger for henne 208