Dem.» Da sa hr. Ricciardo: «Tenk vel over hvad du sier og se nøle på mig. Du må da besinne dig og se at jeg er din Ricciardo fra Chinzica» Damen svarte; «Undskyld mig, herre; det vilde kanskje ikke sømme sig for mig å se så nøle på Dem som De vil ha det; men så meget har jeg da sett på Dem at jeg vet jeg aldri har sett Dem før.» | Nu trodde hr. Ricciardo at hun var redd for å si hun kjente ham så lenge Paganino var til stede. Derfor bad han Paganino om å få tale alene med henne. Paganino sa ja til det også, på det eneste vilkår at han ikke måtte kysse henne mot hennes egen vilje. Så befalte han konen å gå inn i et annet værelse med mannen, høre på hvad han hadde å si henne, og gi ham det svar hun selv vilde. Så gikk da damen og hr. Ricciardo alene inn i kammerset og satte sig der. Ricciardo begynte da å tale: «Å, søteste skatten min, elskede hjertevennen min, eneste håpet mitt, kjenner du da ikke igjen din Ricciardo, som elsker dig mer enn sitt eget liv? Kan det være mulig? Har jeg da forandret mig så meget? Du lifligste lys for mine øine, se da riktig på mig!» Da begynte damen å le og sa: «De kan da vite at jeg ikke har så lite hugs at jeg ikke kjenner Dem, hr. Ricciardo fra Chinzica, ektemannen min. Men i all den tid jeg var hos Dem, kjente De mig meget dårlig. Var De, eller er De ennu, så klok som De vil ha ord for, så måtte De ha såpass skjønn at De så jeg er ung, frisk og sterk; De måtte kunne si Dem selv hvad det er kvinner, om de nu er for blyge til akkurat å si det, trenger til foruten klær og mat. De vet selv hvor lite De gjorde i så måte. Hadde De mer glede av rettsvidenskapen enn av Deres kone, så trengte De ikke til å ta Dem en. Ellers forekom De mig alltid heller å være kalendermaker enn dommer, så godt som De kjente til alle 210