Hr. Ricciardo skjønte at det ikke fantes noe håp for ham, og han innså nu hvor tåpelig han hadde båret sig ad, når han hadde tatt sig en ung kone, så kraftløs som han var. Så gikk han sorg- full og nedtrykt ut av værelset, snakket ennu lenge godt med Paga- nino, skjønt det ikke førte til noe. Til slutt vendte han, uten konen og uten noen vinning, tilbake til Pisa. Her blev han efter hvert så sløvsinnet av all sin bedrøvelse, at når noen hilste på ham på gatene i Pisa eller spurte ham om noe, så hadde han bare ett svar: «Det bestet vil ikke vite av høitider!» Det varte ikke lenge, så døde dommeren. Da Paganino spurte det, tok han konen til sin rettmessige hustru; for hennes kjær- lighet kjente han tilstrekkelig. Så arbeidet de da begge, uten å bry sig om høitider, messer eller faste, så lenge benene vilde bære dem, og gjorde sig glade dager. Av denne grunn, kjære damer, mener jeg at hr. Bernabo i sin strid med Ambrogiuolo red geita mot stupet. Denne fortellingen hadde fått hele laget til å le, så det var ingen som ikke var rent sår i kjevene. Også damene gav nu Dioneo rett og sa Bernabo hadde vært en tosk. Men da nu historien var slutt, og latteren hadde gitt sig litt, tok dronningen kransen av hodet, for det var allerede blitt sent, og alle hadde fortalt sin historie, så nu var hennes styringstid forbi. Hun satte derfor kransen på Neifiles hode og sa med vennlig stemme: «Nu, kjære venninne, være styrings- makten over dette vesle folket i dine hender.» Og så satte hun sig igjen. Neifile rødmet litt ved den verdighet hun hadde mottatt, hen- nes ansikt fikk samme farve som en rose i solrenningen i april eller mai. Hun slo de klare øinene sakte ned, de som lyste lik morgen- stjernen. Men da den glade mumling, da laget viste sin hen- 213