slett ikke kan tilfredsstille én kvinne; og jeg skal greie hele ni. Ikke for noen pris i verden holder jeg det ut lenger. Jeg er så nedfor av tjenesten min nu at jeg ikke lenger kan yde hverken meget eller lite. La mig derfor enten gå i fred, eller finn på en annen råd.» Den gode damen trodde jo at mannen var stum, og hun blev nu meget forskrekket da hun hørte ham tale. «Du store Gud,» ropte hun, «jeg trodde du var stum!» «Madonna,» svarte Masetto, eg var det også; men jeg er ikke født sånn. Det var en sykdom som tok mælet fra mig, og først nu i natt føler jeg at jeg har fått det igjen, og for det takker jeg Gud av hele mitt hjerte» Hun trodde ham og spurte hvad han mente med at han hadde ni å greie. Masetto fortalte hele historien. Abbedissen fikk da lære at hun ikke hadde en eneste nonne som ikke var meget sluere enn hun; hun var klok nok allikevel til å få i stand et forlik med dem, så ikke Masetto reiste fra dem og kunde bli farlig for klosterets gode rykte. Da klosterfuten døde i disse dager, avtalte de alle med hverandre at de skulde få folk i nabolaget til å tro at Masetto efter lang tids stumhet hadde fått mælet igjen ved deres forbønn og ved den helgens nåde som klosteret var vidd til. Så gjorde de ham til klosterfut og ordnet hans arbeidsplikter sånn at han kunde holde det ut. Nonnene drev også ellers denne saken så forsiktig at ingen tok mistanke, enda de satte mange små munker inn 1 verden. Først da abbedissen døde, fikk Masetto, som nu var blitt nokså gammel, lyst til å vende hjem igjen med de rikdommene han hadde vunnet sig. Det fikk han da også lov til. Gammel, rik og fri for all omsorg for de barn han var far til, kom så Masetto tilbake til sitt hjemsted, som han hadde forlatt med øksen på akslen. Han kunde rose sig av å ha nyttet sin ungdom godt, og brukte å si, at sånn steller Vårherre det for dem som setter horn i pannen på ham. 230