god sed; han hadde vett nok til å skjule sin kjærlighet for alle og enhver, ja, han vågde ikke engang å røpe den for dronningen med et eneste blikk. Han levde da uten noe håp om noensinne å vinne hennes gunst; men han var allikevel stolt over å ha festet tankene sine på et så høit mål; helt i glød av kjærlighetens ild utførte han langt mer enn kameratene, og med den største flid gjorde han alt som han trodde dronningen vilde like. Det blev da efter hvert sånn at når dronningen red ut, valgte hun helst den hesten han hadde stelt i stand. Hver gang det hendte, syntes han at han hadde nytt den største ære; han kunde næsten ikke slippe stigbøilen, og han følte sig lykkelig bare han fikk røre ved klærne hennes. Som det nu så ofte hender at kjærlig- heten vokser jo mindre håpet blir, så orket stallkaren til slutt ikke mer å holde ut med denne skjulte kjærligheten. Da ikke noe håp lenger lovte ham hjelp, og da han ikke lenger var 1 stand til å rive sig løs fra denne kjærligheten, besluttet han sig mange gan- ger til å søke døden. Han tenkte frem og tilbake hvordan han skulde utføre denne beslutning, og han satte sig da fore å dø på en sånn måte at døden blev en følge av hans store kjærlighet til dronningen. Og den måten trodde han å ha funnet i et forsøk som helt eller noe på vei førte ham til hans ønskemål. Han skred ikke til å tale til dronningen om sin kjærlighet, heller ikke å skrive til henne om den; for han visste både tale og skrift vilde være fåfengt. Derimot vilde han forsøke om han ikke ved list skulde få det til sånn at han fikk være en natt hos dron- ningen. Det kunde imidlertid ikke finnes annen måte å nå dette enn å klæ sig ut som kongen og trenge sig inn i værelset hennes og helt frem til henne selv; for han visste at kongen ikke sov hos henne hver natt. Han skjulte sig derfor flere netter i den 232