han gjorde for sin sjelefrelse; hun vilde også faste sammen med ham, så Gud lot hans bot bli til gagn for ham; de andre øvelsene derimot vilde hun ikke delta i. Da de nu var blitt enige om dette, begynte broder Puccio boten sin. Men pateren besøkte konen når ingen kunde se ham, og spiste oftest til kvelds hos henne og fikk god mat og rikelig drikke. Derefter gikk han til sengs med henne og stod ikke op før fromesse, da broder Puccio la sig til å sove. Det stedet broder Puccio hadde valgt til botsøvelsene, lå like ved siden av det værelset der konen sov, skilt fra det bare ved en tynn vegg. Da derfor pateren og konen en gang skjemtet altfor uvørent med hverandre, syntes Puccio det likesom knakte i gulv- fjelene; han stoppet derfor ved det hundrede fadervåret, og uten å røre sig spurte han konen hvad hun drev på med. Konen var just godt oplagt til skjemt og svarte: «Jeg kan si dig, mannen min, at jeg rører på mig alt jeg kan.» Broder Puccio sa da: «Hvor- for rører du sånn på dig da? Hvad skal det være godt for?» Konen svarte leende og fornøid; for hun var en dristig kvinne, og kanskje hadde hun også just god grunn til å le: «Nu, vet du ikke hvad det betyr? Jeg har da hørt tusen ganger at du har sagt: den som faster og blir plaget av sult, velter sig i sengen hele natten.» Broder Puccio trodde nu at fasten hadde skylden, så hans kone ikke fikk sove og lå og veltet sig i sengen; derfor sa han troskyldig: «Jeg har da sagt dig, kone, at du ikke skulde faste; men når du nu engang endelig vil det, så tenk ikke mer på det, men se til du får sove. Du ståker da sånn i sengen at hele stuen skjelver.» Da sa konen: «Bry dig bare ikke om det; jeg vet selv hvordan jeg skal stelle mig. Gjør du bare din skyldighet, så skal nok jeg ta fatt og gjøre mitt beste.» 253