Så var broder Puccio stille og tok til å lese fadervårene sine igjen. Men konen og pateren stelte til en seng i den andre enden av huset, og sov der så lenge broder Puccios botstid varte. Mens nu Puccio drev disse botsøvelsene og munken og konen sine fornøielser, sa hun ofte til ham i skjemt: «Du lar broder Puccio gjøre bot, og ved det er vi i paradis komne.» Ellers gav munken henne all mulig grunn til å være fornøid, så hun vennet sig til å få sitt för. Da mannen derfor holdt på å bli ferdig med boten sin, laget hun det sånn at hun fikk ete sig mett hos munken annensteds; 1 lang tid visste hun å glede sig med munken, for- siktig og hemmelig. Sånn gikk det da til, for å snu historien tilbake til begynnelsen, at broder Puccio strevde med å komme i paradiset selv, men førte ved det andre inn i det, munken som hadde vist ham den korteste veien dit, og konen som hadde lidd stor mangel på det som mun- ken av kristelig kjærlighet nu forsynte henne rikelig med.