Francescos hustru, som var usedvanlig skjønn og dydig. Hittil hadde hans kurmakeri dog ikke ført til noe. Nu hadde Zima en av de vakreste hester i Toscana; han var meget glad i det skjønne dyret; men da det var almindelig kjent at Zima gjorde kur til hans kone, rådde en eller annen av hr. Francescos venner ham til å tale til Zima om hesten, så vilde han sikkert gi ham den av kjærlighet til konen. Hr. Francesco lot sig forlede av gjerrigheten; han sendte bud på Zima og bad ham selge hesten til ham; i virkeligheten håpet han at Zima vilde by ham hesten som gave. Zima gledet sig, og sa til adelsmannen: «Herre, om De bød mig hele Deres for- mue, solgte jeg ikke den hesten. Men vilde De ta imot den som gave av mig, så kunde De få den. Dog setter jeg den betingelse at De, før De tar imot den, gir mig lov til å tale med Deres frue i Deres nærvær, dog så avsides at ingen annen enn De selv kan høre hvad jeg sier.» Adelsmannen blev drevet av sin havesyke, og svarte at Zima kunde få tale så meget med henne som han vilde. Han tenkte sikkert han nok skulde narre ham. Han lot Zima være igjen i den store salen i slottet og gikk til sin kone på værelset hennes. Her fortalte han henne hvor billig han kunde få Zimas hest, og bød henne følge med og høre på Zima, dog befalte han henne å akte sig vel for å svare et eneste ord på alt Zima kunde finne på å si. Konen mislikte svært denne han- delen; men hun måtte jo lyde sin manns ønsker og følge ham til salen og høre på hvad Zima hadde å si til henne. Da Zima hadde ordnet avtalen med adelsmannen, satte han sig med damen i den ene enden av salen, langt borte fra alle de andre, og sa til henne: «Høistærede frue, jeg kan ikke annet tro enn De for lenge siden har lagt merke til den store kjærlighet 256