hvor det var vondt gjort av mig ikke å ha medlidenhet med Zima! Men da vil Deres anger være nytteløs og bare gjøre Dem ennu mer bedrøvet. La derfor ikke angeren komme for sent; men la barmhjertigheten rå i tide mens De ennu kan hjelpe mig. For De alene har makt til å gjøre mig både til det lykkeligste og til det ulykkeligste menneske i verden. Jeg håper Deres godhet ikke vil tillate at jeg til lønn for min langvarige og varme kjærlighet skal motta døden. De vil sikkert langt heller med vennlig og kjær- lig svar gi fred til mine livsånder, som nu er helt forskrekket og skjelver ved synet av Dem.» Nu tidde Zima og ventet på svar fra den edle damen, mens han sukket og noen tårer rant fra øinene på ham. Hans langvarige bestrebelser, våbenlekene, serenadene og alt annet Zima hadde foretatt sig for å vinne hennes kjærlighet, hadde ikke kunnet vinne noe hos henne; men disse kjærlighetsfylte ordene den liden- skapelige elskeren talte til henne, grep henne, og hun begynte å føle det hun aldri hadde følt før, nemlig hvad kjærlighet er. Rik- tignok lydde hun mannens befaling og tidde; men hennes for- dulgte sukk kunde ikke skjule det som hun gjerne vilde ha røpet for Zima i ord. Da Zima hadde ventet på svar en tid, men ikke noe kom, undret han sig. Da tok han til å ane den list adelsmannen hadde brukt mot ham. Han stirret inn i damens ansikt, og så hvordan hennes øine ofte lyste op i kjærlighet, og merket sukkene, som til tross for hennes motstand steg op fra hennes bryst, og da fattet han håp og fant på et nytt forsøk. Han begynte nemlig å tale på damens vegne, og mens hun selv hørte på, lot han henne gi følgende svar: «Min Zima, det er sant at jeg alt i lang tid har merket at din kjærlighet til mig er ildfull og edel; nu vet jeg det også av dine ord, 258