«Gudskjelov, nu kan vi være rolige; for nu vet vi sikkert at brødrene hans har bevist at Tedaldo Elisei er myrdet av Aldo- brandino Palermini, og han har tilstått og dommen er sagt. Men allikevel må vi tie; for fikk noen vite at det er vi som har myrdet Tedaldo, så kunde vi vente oss det samme som Aldobrandino nu får lide.» Piken gledet sig meget over dette, og de gikk alle sammen ned trappen for å legge sig og sove. Men Tedaldo tenkte på hvor mange og store villfarelser den menneskelige forstand er utsatt for. Der sørget nu for det første brødrene hans over en fremmed og trodde det var ham selv; for det annet blev en uskyldig anklaget på en helt feilaktig mistanke og ved falske vidner truet med snarlig død. Enn videre tenkte han på lovens og dommerens blinde streng- het, og hvordan iveren efter å utforske sannheten stivner til sånn at det falske lar sig bevise, og de som kaller sig Guds og rett- ferdighetens tjenere, 1 virkeligheten blir urettferdighetens og djevelens rakkerknekter. Men til slutt rettet han alle sine tanker på hvordan han skulde redde Aldobrandino, og kom også til en beslutning om hvad han skulde gjøre for å nå det. Straks han stod op om morgenen, lot han tjeneren sin være tilbake og gikk alene til damens hus da han syntes tiden var inne til det. Tilfeldigvis fant han døren åpen og gikk inn. Der fikk han se damen sitte på gulvet i forstuen og gråte og sørge. Han hadde næsten selv kommet til å gråte av medlidenhet; men han gikk frem for henne og sa: «Madonna, sørg ikke; trøsten er nær.» Damen løftet hodet og sa gråtende: «Gode venn, du forekom- mer mig å være en fremmed pilegrim; hvad vet du om trøst og sorg for mig?» «Madonna,» svarte pilegrimen, «eg er just kommet fra Konstantinopel, sendt hit av Gud så Deres tårer skal forvandles 4