han gå til huset hennes og forsøke å få se henne. Men der fant han dører og vinduer og alt lukket og låst, så han måtte tro de hadde flyttet sin vei eller endog var døde. Full av tanker gikk han videre til huset til brødrene sine og fant dem der alle fire i sørgeklær, sittende foran døren. Han undret sig svært over dette. Han visste godt at hans utseende og den drakten han nu hadde var så for- skjellig fra sånn de kjente ham før avreisen at folk vanskelig vilde dra kjensel på ham. Han gikk derfor dristig inn til en skomaker og spurte hvorfor de gikk klædd 1 svart. Skomakeren svarte: «De går i svart fordi det bare er fjorten dager siden en av brød- rene deres blev myrdet; han har vært lenge borte og het Tedaldo. Og er det rett det jeg har hørt, så har de bevist for retten at en Aldobrandino Palermini har myrdet ham, fordi hans kone elsket ham og han hadde kommet ukjent igjen for å være hos henne.» Tedaldo undret sig svært at noen kunde være så lik ham at han kunde bli tatt for ham, og han syntes synd i Aldobrandino for ulykken hans. Da han nu hadde fått vite at hans dame var 1 live og frisk, vendte han tilbake til vertshuset med hodet fullt av mange slags tanker. Sammen med tjeneren sin spiste han til aftens, og blev anvist sovested i øverste etasje i huset. Men halve natten gikk uten at han fikk sove; for sengen var dårlig, og kveldsmaten hadde nok vært svært knapp, og mange tanker urodde ham også. Som han lå sånn og våkte, syntes han å høre at det kom folk inn i huset fra taket. Han stod stille op og kikket ut gjennem en revne. Da så han en riktig vakker ung pike som stod med et lys i hånden, og tre menn som hadde steget ned fra taket, kom bort til henne. De hilste vennlig på hverandre, og den ene sa til piken: