til latter og Deres mann bli fridd ut.» «Hvordan kan det gå til?» sa damen. «Du kommer fra Konstantinopel 1 denne stund, hvor- dan kan du da vite hvem jeg er og hvem mannen min er?» Pile- grimen fortalte da hele historien om Aldobrandinos ulykke fra begynnelsen av; han sa også navnet hennes, hvor lenge hun hadde vært gift, og mange andre forhold som han kjente svært godt til. Damen undret sig svært over dette og trodde han var en profet; hun kastet sig på kne for ham og bad ham for Guds skyld være snar dersom han vilde frelse Aldobrandino; for tiden var kort. Pilegrimen lot som han var helt fremmed; men sa allikevel: «Madonna, stå op og gråt ikke mer! Legg heller nøie merke til det jeg ster Dem. Men vokt Dem for å si et ord om det til noen. Efter det Gud har åpenbart for mig, er all den nød De lider, blitt Dem pålagt for en synd, som Gud vilde straffe Dem for ved denne ulykken, og som De helt må gjøre bot for, vil De ikke rammes av ennu større ulykker.» Da sa damen: «Kjære herre, jeg har begått mange synder og vet ikke hvad synd det er Gud særskilt krever jeg skal bøte for. Si mig det derfor, vet De det; jeg skal gjøre det jeg kan for å ut- føre boten.» «Madonna,» svarte pilegrimen, «jeg vet meget godt hvad det er for en synd, og jeg spør ikke om det for å få vite det bedre av Dem, men for å øke Deres samvittighetsnag ved Deres skriftemål. Jeg vil da nu komme til saken. Si mig, minnes De å ha hatt en elsker noengang?» Da sukket damen dypt og undret sig meget; for hun trodde ikke noen hadde hørt noe om denne kjærlighet, enda det just i disse dager da Tedaldo mentes å være drept, gikk megen snakk i byen om det, på grunn av noen uforsiktige ord fra Tedaldos 6