annet kall. Derfor har disse mennesker slett ikke munkekutter mer, men bare farvene på kutten. Før i tiden attrådde de geist- lige å kunne vise menneskene veien til saligheten; men nu attrår de bare kvinner og rikdom og bruker all sin flid til å forskrekke og fortulle tåpene med bråk og skremsler og innbiller dem at synder kan bøtes med almisser og messelesing. Så kommer den ene med brød, den annen med vin, den tredje gir måltider for de avdødes sjeler til dem som ikke av fromhet, men bare av usselt begjær har blitt prester for å slippe arbeide og møie. Nu er det visselig så at almisser og bønner hjelper oss til å sone syndene; men så eller visste de som gir, hvem det var som tok imot, så beholdt de nok gavene sine selv eller kastet dem heller til likeså mange svin. Disse munkene vet også godt at jo færre de er som eier en stor formue, desto rikere part faller det på hver enkelt; derfor strever de alt de kan, ved skrik og trusler, å holde andre borte fra det de ikke vil dele med noen annen. For folket skjeller de på all vellyst så de forsaker den, og munkene har kvinnene for sig selv alene. De fordømmer åger og urett og vinning, så de kan få folk til å gi dem det som med ondt var vunnet, så de kan kjøpe sig bekvemmere kutter, bispedømmer og høie embeder med rike inntekter, just med de pengene som de forsikret vilde styrte eiermannen 1 fordervelse. Bebreider en dem nu dette og det de ellers gjør av urett, så innbiller de sig at de kan laste av sig all skyld ved å svare: «Følg våre ord og ikke våre gjerninger!» Akkurat som det var lettere for sauene å stå imot og slå fienden enn for hyrdene. De fleste av dem vet også godt hvor mange det er av dem som hører dette svaret som forstår dem helt anderledes enn det var ment. Prestene 2 9