av graven. Men Tedaldo holdt henne tilbake og sa: «Madonna, tvil ikke; jeg er Tedaldo, levende og frisk; jeg døde ikke, jeg har aldri vært død, hvad så De og brødrene Deres vil tro.» Damen fikk da litt mer mot. Hun kjente igjen stemmen hans; og da hun så bedre på ham, fikk hun visshet for at det virkelig var han, kysset ham og sa: «Min dyrebare Tedaldo, Gud være lovet at du atter er her!» Tedaldo gav henne også kyss og omfavning og sa: «Madonna, det er ikke nu tid til en mer hjertelig mottagelse. Jeg går nu og sørger for at De får Deres Aldobrandino tilbake. Jeg håper De skal få høre gledelige nyheter før i morgen kveld. Har jeg imid- lertid, som jeg sikkert tror, allerede før godt å melde om hans mulige redning, da skal De la mig komme til Dem i natt, så jeg kan fortelle Dem alt mer behagelig enn jeg kan gjøre det nu.» Så tok han på sig pilegrimskappen og hatten igjen, kysset damen ennu en gang, trøstet henne og gav henne nytt håp. Så gikk han dit Aldobrandino satt fangen og mer hadde dødens komme enn håp om redning i tanker. Tedaldo fikk lov av fangevokterne å stige inn, da de holdt ham for å være en geistlig trøster. Han satte sig bort til fangen og sa: «Aldobrandino, jeg er din venn. Din uskyldighet har rørt Gud til medlidenhet; han sender mig til dig for å redde dig. Vil du, av ærefrykt for ham, unne mig den vesle gave jeg vil kreve av dig, skal du få høre din frigivingsordre før i morgen kveld, da du ventet å få høre din dødsdom.» «Edle mann,» svarte Aldobrandino, «du må sikkert være min venn som du sier, siden du legger det strevet på dig å redde mig, enda jeg ikke straks kan kjenne dig og heller ikke husker jeg noen- gang har sett dig. Det er sant, jeg har aldri gjort den synd som folk sier jeg skal dømmes til døden for; men sikkert mange andre, 14