sikkert falsk; det skal jeg bevise for Dem før midnatt og overgi de virkelige morderne i Deres hender.» Den gjeve mannen hadde stor medlidenhet med Aldobrandino; han hørte velvillig på pilegrimen og fulgte hans råd. Pilegrimen førte ham da til hint hus der de to brødrene var verter. Sammen med tjeneren deres blev de begge tatt til fange mens de lå 1 den første søvn. Han vilde la dem pine for å få vite sakens sanne sammenheng; men så langt kom det ikke, da de først hver for sig og siden sammen åpent tilstod at det var dem som hadde drept Tedaldo uten å kjenne ham. Da de blev spurt om årsaken, svarte de at det var fordi han hadde plaget konen til den ene av dem og hadde villet bringe henne med makt til å være ham til viljes, mens de selv ikke hadde vært hjemme. Da pilegrimen hadde fått dette å vite, bad han rådsherren om lov til å gå, og smøg sig usett inn 1 huset til madonna Ermel- lina. Her hadde alle gått til sengs, uten damen selv. Hun ventet ham med lengsel, både for å få gode meldinger om mannen sin og for helt å forsone sig med Tedaldo igjen. Straks han kom inn, sa han til henne: «Gled dig, min dyreste skatt! I morgen skal du sikkert ha din Aldobrandino frisk og sund hos dig igjen.» Så fortalte han alt han hadde gjort. Damen blev rent ute av sig av glede over disse to uventede hendinger, at hun fikk igjen sin Tedaldo som hun hadde grått så for da hun sikkert trodde han var død; og at hun fikk vite at Aldobrandino nu var utenom all fare, han hun hadde ventet å måtte gråte for også om noen få dager. Derfor omfavnet og kysset hun sin Tedaldo med den ømmeste kjærlighet. De gikk så og la sig til å sove sammen og sluttet fred på skjønneste måte, mens den ene gledet sig ved den andre. Da morgenen nærmet sig, stod Tedaldo op. Han hadde 16