Dette var just en tale som abbeden kunde like, og han tenkte at nu hadde lykken bant veien for ham så han kunde nå sitt høieste ønskemål. «Min datter,» svarte han, «jeg tror så gjerne det må være en fryktelig plage for en så skjønn og varmtfølende kvinne som Dem å ha en galning til mann. Og ennu mer plag- somt må det være å ha en skinnsyk mann. De har både den ene og den andre, og da tror jeg gjerne alt De sier om Deres lidelser. Men for dette vet jeg, bent ut sagt, bare ett råd og bare ett middel, nemlig å helbrede ham for skinnsyken. Og jeg har god greie på å lage den medisinen som kan gjøre ham god igjen; bare De kan lite på Dem selv at De sikkert og visst holder det hemmelig.» Konen svarte: «Tvil ikke på det, ærverdige fader. Jeg vil heller miste livet enn jeg vil fortelle til et menneske det De for- byr mig å si. Men hvordan skal det så gå for sig?» «Jo,» svarte abbeden, «vil vi han skal bli helbredet, må han absolutt 1 skjærs- ilden.» «Ja, men,» sa konen, «kan han da komme 1 skjærsilden i levende live?» Abbeden sa: «Han må dø og så komme dit. Men har han der lidt så mange pinsler at han er helbredet for sin skinnsyke, da vil vi med særskilte bønner be den gode Gud om å gjøre ham levende igjen, og det vil da også skje.» «Skal jeg da bli virkelig enke?» sa konen. «Ja,» sa abbeden, «en tid så; og i den tiden må De akte Dem vel for å gifte Dem med noen annen mann. Det vilde gjøre Gud svært harm på Dem; og når Ferondo kommer igjen og De må tilbake til ham, vil han bli ennu mer skinnsyk enn han noengang har vært.» Konen svarte: «Blir han bare god igjen av denne skavanken sin så jeg slipper å sitte som i fengselet støtt, så går jeg med på hvad det skal være. Gjør som De selv synes er best.» 23