Benedetto og den honningsøte, sukrede konen min for det» Nu lot abbeden ham få så meget av pulveret i vinen at han måtte sove i fire timer. Så lot han ham få sine egne klær på sig igjen og la ham, hjulpet av munken sin, i den graven han først hadde vært lagt i. Næste morgen da dagen brøt frem, kom Ferondo til sig selv igjen. Gjennem noen revner i gravdekket så han lyset igjen, som han ikke hadde sett på over ti måneder. Han syntes tydelig han var levende igjen, og derfor gav han sig til å rope: «Lukk op, lukk op!» Så klemte han ryggen så hårdt mot stenen over graven at han løftet den bort. Han holdt på med dette ennu, da noen munker, som just hadde lest morgenbønnen sin, kom springende; for de hadde hørt stemmen til Ferondo, og nu så de ham stige op av graven. Forskrek- ket over denne uhørte hending flyktet de og rente alt de orket til abbeden. Han lot som han just reiste sig fra bønnen og sa: «Barn, frykt ikke! Ta kors og vievann og følg efter mig, så vi kan se hvad den guddommelige allmakt vil åpenbare for oss.» Og det gjorde de. Ferondo var blitt rent blek i den lange tiden han ikke hadde sett himmelen. Nu steg han op av graven; og da han fikk se abbe- den, kastet han sig for hans føtter og sa: «Ærverdige fader, Deres bønner sammen med den hellige Benedettos og min kones har fridd mig fra skjærsilden og kalt mig tilbake til livet. Jeg ber Gud at han vil gi Dem et godt år og gode dager nu og alle tider.» Abbeden svarte: «Lovet være nu den guddommelige allmakt! Gå, min sønn, siden Gud har sendt dig tilbake, og trøst din kone, som har svømt i tårer hele tiden siden du skiltes fra henne; gå, og vær fra nu av Guds venn og tjener.» Ferondo sa: «Høi- ærverdige herre, sånn er det vel sagt til mig. La bare mig rå; straks jeg kommer til henne, kysser jeg henne på flekken; så glad er jeg i henne.» 30