om hvad hun skulde gjøre, kalte hun sammen noen av de eldste og dyktigste mennene i grevskapet og fortalte dem med sorgfulle ord alt sammen fra først til sist, det hun av kjærlighet til greven hadde gjort og hvad lønn hun hadde fått for det. Til slutt lot hun dem vite hvad hun nu hadde til hensikt, at hun ikke vilde tvinge greven til evig utlendighet ved å være her lenger, men at hun nu vilde vie resten av sitt liv til pilegrimsferder og barmhjer- tighetsgjerninger til frelse for sin sjel. Derfor bad hun disse mennene ta på sig vakthold og styring over grevskapet, og melde fra til greven at hun hadde gitt alle besiddelser fri og reist sin vei for aldri mer å komme tilbake til Roussillon. Mens hun talte fløt tårene ned over kinnene på de gode mennene; de bad henne inderlig at hun skulde gi op denne beslutningen og bli hos dem. Men alt var fåfengt. Damen overgav dem i Guds varetekt og tok ut på sin reise, ledsaget bare av et søskenbarn og en tjenestekvinne, i pilegrims- klær og godt forsynt med penger og kostelige edelstener. Ingen visste hvor hun tok veien; men hun stanset ikke før hun var kommet til Firenze. Tilfellet førte henne til et lite vertshus som hørte til en godhjertet enke. Hun var full av lengsel efter å spørre nytt om sin mann; men ellers gav hun sig ut for å være en fattig pilegrim. Nu traff det sig så at hun alt næste dag fikk se Bertrand ri forbi vertshuset med følget sitt. Hun kjente ham nok straks, men spurte allikevel den gode vertinnen hvem det var. Denne svarte: «Det er en fremmed adelsmann som kaller sig grev Bert- rand, en godlyndt, vennlig herre, som er sers velkommen alle steder 1 hele byen. Han er forresten rent forelsket i en av nabo- kvinnene mine, en fattig adelsdame, en bra og høvisk pike; som 5