bare på grunn av sin store fattigdom ikke er gift ennu. Hun bor sammen med sin mor, en forstandig og bra kone. Hvem vet hvad hun ikke hadde gjort alt nu for å tekkes greven, hadde ikke moren vært.» Grevinnen merket sig nøie disse ordene, spurte ennu bedre ut om alle høve, og tok så sin beslutning da hun hadde fått greie på alt. Hun fikk vite hvad denne konen og datteren hennes het, hun som greven var forelsket i, og hvor de bodde, og gikk så en dag, uten å si et ord om det til noen, til dem i pilegrimsklær. Hun fant mor og datter, riktig fattige å se til. Hun hilste på dem, og sa til moren at hun gjerne vilde tale med henne når det falt sig så. Adelsdamen reiste sig og førte henne inn i et sideværelse. Da de hadde satt sig, tok grevinnen til å tale sånn: «Madonna, det ser ut til at De akkurat som jeg hører til Fortunas fiender. Men vilde De, så kunde De nok gjøre både Dem selv og mig lykkelige.» Damen svarte at hun intet høiere ønske hadde enn å forbedre sin stilling på sømmelig vis. Grevinnen fortsatte: «Jeg trenger til Deres fortrolighet og taushet. Betror jeg mig til Dem og De sviker mig, så skader De både Dem selv og mig.» «Stol trygt på mig,» svarte adelsdamen, «betro mig bare alt De vil; De skal så visst ikke bli sveket av mig.» Grevinnen fortalte henne da hvem hun var, og alt som hadde hendt siden hun først blev forelsket i greven. Hun fortalte alt så levende at adelsdamen, som forresten hadde hørt litt om dette før, trodde på ordene hennes og tok til å synes synd 1 henne. Da grevinnen var ferdig med sin historie, holdt hun frem: «De har hørt vilkårene som til alle de andre ulykkene mine er satt for mig, de to ting jeg må ha skal jeg vinne mannen min igjen. Si mig derfor, er det sant det jeg har hørt, at greven elsker 40