roser dette Deres sinnelag, og jeg mener heller ikke å ville gi Dem noe for å lønne Dem, men for selv å gjøre noe godt.» Da bad adelsdamen, nødtvungen og skamfull, om hundre lire til utstyr for sin datter. Grevinnen la godt merke til hennes skam- fullhet og den beskjedne bønnen; derfor gav hun henne fem hundre, dertil skjønne og kostbare smykker, som var minst like meget verdt. Adelsdamen var hjertens glad for dette og takket grevinnen så godt hun kunde og visste. Grevinnen tok så avskjed og vendte tilbake til vertshuset sitt. For å hindre at Bertrand fikk høve til å besøke henne mer, drog adelsdamen like efter sammen med datteren sin til noen slektninger på landet. Bertrand blev kalt hjem av folket sitt, og da han fikk høre at grevinnen hadde reist bort, vendte han tilbake til sitt hjemsted. Grevinnen blev meget glad da hun hørte han hadde forlatt Firenze og reist tilbake til grevskapet sitt. Hun blev i Firenze til sin nedkomst, da hun blev forløst med to guttebarn, som begge var svært lik far sin. Hun lot barna amme meget omhyggelig, og da hun syntes det var rette tiden, tok hun i vei og nådde heldig Montpellier, uten noen hadde kjent henne. Her hvilte hun sig ut noen dager, og skaffet sig under- retning om greven og hvor han holdt til. Hun fikk da vite at næste allehelgensdag vilde han holde et stort gjestebud i Rous- sillon og hadde budt mange damer og riddere dit. I sin vanlige pilegrimsdrakt skyndte hun sig til greveslottet, med begge barna på armene. Der fikk hun høre at damene og ridderne var for- samlet for å gå til bords. Midt gjennem folkemengden trengte hun sig frem, helt dit greven satt, kastet sig for hans føtter og sa gråtende: «Min her- sker, jeg er din ulykkelige ektefelle; i lang tid har jeg flakket 43