med ham som det sømmer sig for mann og hustru. For det vil jeg lønne Dem.» Adelsdamen syntes det var en betenkelig sak; hun fryktet for at datteren hennes kunde få skam av det. Men så tenkte hun på at det var bare rosverdig å hjelpe til at den gode konen fikk man- nen sin igjen, og at det også var et rosverdig formål som fikk henne til å gjøre det. Derfor lovte hun, i tillit til hennes gode og ærbare sinnelag, å gjøre det. På få dager fikk hun i dypeste hemmelighet ordnet det sånn at greven, så nødig han enn vilde det, skilte sig av med ringen sin. Med stor behendighet fikk hun også stelt det sånn at grevinnen kom til å ligge med greven og ikke datteren. I denne første forening, som greven hadde attrådd så heftig, vilde Gud at grevinnen blev besvangret med to guttebarn, som det 1 tidens fylde viste sig. Adelsdamen ordnet det sånn at grev- innen ikke bare denne gangen, men flere ganger fikk nyte sin manns omfavnelser. Hun gikk så forsiktig til verks at intet kom ut om disse hendingene, og greven trodde stadig han favnet sin elskede og ikke sin kone. Derfor gav han henne også, når hun om morgenen måtte forlate ham, skjønne og kostelige edelstener i mengde; og grevinnen gjemte dem alle sammen omhyggelig. Da grevinnen var viss på at hun var med barn, vilde hun ikke plage adelsdamen mer med denne tjenesten, men sa til henne: «Madonna, Gud og Dem være takk, nu har jeg nådd det jeg ønsket. Nu er det tid at jeg opfyller Deres krav, og så reiser igjen.» Adels- damen svarte at det gledet henne at det hadde lyktes grevinnen å nå sitt mål. Det hun hadde gjort, hadde hun ikke gjort i håp om lønn, men fordi hun hadde ment hun burde gjøre det hvis hun vilde utrette noe godt. «Madonna,» svarte grevinnen, «jeg 42