deres oplevelser som kom galt i vei med sin kjærlighet. For at det også går galt med min, det venter jeg mig, skal det gå lenge på den måten som nu. Det er bare av den grunn at en som godt visste hvad han gjorde, gav mig det navnet dere kjenner mig ved.» Med disse ord reiste han sig og gav alle fri til aftens- måltidet. Haven var så skjønn og oplivende at ingen 1 laget vilde gå fra den for å finne større glede andre steder. Nu da solen allerede var blitt kjøligere, moret de sig med å springe efter rådyrene og kaninene, som ofte mens de satt hadde urodd dem ved å springe midt mellem dem. Dioneo og Fiammetta begynte å synge om hr. Guiglielmo og damen fra Vergiu. Filomena og Pamfilo spilte sjakk. Og sånn fordrev den ene tiden med det og en annen med det, til aftensmåltidet var ferdig, næsten før noen hadde ventet det. Bordet var dekt ved det skjønne springvannet, og der spiste de til kvelds med stor lystighet. For ikke å vike av fra dronningenes skikk før, bad Filostrato Lauretta om å begynne en dans og synge en sang. «Herre,» svarte hun, «andres sanger kan jeg ikke, og mine egne husker jeg ikke, ikke noen som passer til dette glade sel- skapet. Men vil dere ta imot som jeg har det, skal jeg gjerne synge en til dere.» Kongen svarte: «Intet du har gjort kan være annet enn skjønt og godt; syng derfor bare en sang sånn som du husker den.» Lauretta begynte denne sangen, mens de andre svarte: Ingen har følt en smerte som mer gav grunn til klage, for uten elskov dør mitt arme hjerte. 53