for hverken elsker dere eller ønsker å bli elsket av dere. Og last- ordene fra en sånn en bryr jeg mig lite om. Men de som preker om min alder, må ikke kjenne til at stenge- len på løken holder sig grønn om hodet er hvitt. Jeg svarer dem, all skjemt uenset, at jeg aldri vil holde det for en skam til mine dagers ende å beile til og forsøke å tekkes dem som Guido Caval- canti og Dante Allighieri i modne år, messer Cino da Pistoja endog i høi alder, til sin egen glede og ære skattet så høit. Brøt jeg ikke min vanlige måte å tale på, vilde jeg ta frem historiens bøker og vise hvor fulle de er av store menn i oldtiden, som helt til sine siste leveår ivrig anstrengte sig for å tekkes kvinnene. Kjenner disse mennesker slett ikke til disse kjensgjerninger, så kan de gå dit og bli vise. At jeg skulde holde mig til musene på parnasset, er et godt råd; det sier jeg selv. Men da hverken vi alltid kan være hos musene eller de alltid hos oss, så er det ikke å laste at en be- skjeftiger sig med ting som er dem like, når en er borte fra dem selv. Nu er musene kvinner, og om damene ikke står jamnhøtt med dem i verdighet, så har de da ved første øiekast likhet med dem, og derfor må de tekkes mig, om det ikke var av annen grunn enn denne. Dessuten har damene gitt mig årsak til å dikte tusen- vis med vers, mens musene ikke har gitt mig årsak til å dikte et eneste. Visstnok hjalp musene mig og lærte mig å skrive de tusen versene, og det er ikke umulig at de også har besøkt mig mange ganger mens jeg skrev disse småhistorier, så fordringsløse de er. Men gjorde de det, så er det visstnok til ære for og 1 glede over den likhet damene har med dem. Når jeg skriver ned disse småhistoriene, fjerner jeg mig derfor ikke så langt fra det fjell Parnass, som mange kanskje vil tro. 64