mot skålen, tok dekket av den, og skjønte straks at det hjertet som lå i den, var Guiscardos. Derfor så hun på tjeneren og sa: «Sannelig, ingen ringere grav enn en av gull passet for et hjerte som dette. Min far har handlet forstandig 1 dette.» Derefter hevet hun det mot munnen, kysset det, og sa: «Min far har fra første stund og til dette mitt livs siste øieblikk vist mig den ømme- ste kjærlighet 1 alle ting; men nu gjør han det mer enn noen- gang før. Si ham for det den siste takk jeg kommer til å si ham.» Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig atter til skålen, som hun holdt fast 1 hendene, stirret ufravendt på hjertet og sa: «Å, du elskede bosted for alle mine gleder, forbannet være hans grusomhet som er skyld i at jeg ser dig med legemets øine. Jeg var da alltid nøid med å skue dig med sjelens øine. Du har nu endt og fullbragt ditt løp, alt hvad din skjebne hadde bestemt for dig. Du har nådd det mål enhver går imot. All elendighet og all møie i denne verden har du latt bak dig og fått av din fiende en grav som sømmer sig for din verdighet. Intet mangler nu for din fulle tilfredsstillelse, uten tårene fra henne du elsket så høit 1 livet. Men for at også dette skulde bli dig unt, gav Gud min hårdhjertede far den tanken å sende dig til mig. Og jeg vil unne dig dem, enda jeg hadde bestemt mig til å dø med tørre øine og uten mitt ansikt blev fordreid av noen gysing. Men når jeg har ofret dig mine tårer, da vil jeg uten å nøle gjøre mitt, så min sjel ved din hjelp kan forene sig med den du før så omhyggelig gav husly. Hvad følge kunde jeg ha som var tryggere og gjorde mig større glede enn du inn gjennem det ukjente land? Jeg tror sikkert din sjel ennu bor her inne og betrakter skueplassen for din og min lykke. Jeg er viss på den elsker mig ennu, og derfor venter på min sjel, som på det inderligste er festet til din.»