De går der med sine vide og lange klær og med sine kunstig blekte ansikter; de har en røst som er mild og ydmyk når de trak- ter efter andres eiendom, men høilytt og heftig når de refser andre for de laster de selv har, eller når de påstår de selv blir salige ved å ta, men andre ved å gi, ja, at de ikke er mennesker som må vinne sig paradiset som vi, men helst er dets eiermenn og herrer, som unner hver og en som dør, en mer eller mindre ypperlig plass i det, efter den sum penger han efterlater til dem. Fikk jeg bare dra frem i dagen alt som kunde sies om det, skulde jeg tydelig nok vise mangen troskyldig mann hvad de skjuler under de vide kappene sine. Ja, Gud gi det gikk dem alle sammen sånn med løgnene deres som det gikk en minorittmunk, ikke helt ung lenger, som i Venezia gikk for å være en av de største kasuistene. Jeg har ordentlig lyst til å fortelle hans historie, så jeg kanskje med skjemt og skratt kan kvikke op hugen i dere, som ennu er fylt av medlidenhet over Ghismondas død. I Imola var det nemlig, mine edle og dydige damer, engang en mann som levde et ryggesløst og syndig liv. Han het Berto della Massa. Men folk i Imola kjente godt til de skammelige gjerningene hans, og derfor kom det snart så langt at ingen på hjemstedet hans vilde tro på ham lenger, ikke om han fortalte sannheten heller. Han skjønte da at skurkestrekene hans ikke gikk lenger i Imola; derfor flyktet han til Venezia, samlings- stedet for alt avskum. Han håpet han her skulde få bedre høve enn før til å drive sitt skjendige verk. Han lot derfor som han bittert angret de uverk han før hadde gjort og som om han nu belt var fylt av den dypeste ydmykhet; han blev den frommeste katolikk i verden, gjorde sig til minorittmunk, og kalte sig broder Alberto fra Imola. I denne nye drakt begynte han tilsynelatende å føre SI