Ninette fortalte Restaignon om dette, og han tenkte da på om han ved deres kjærlighet kunde forbedre sine tarvelige forhold. Han gjorde sig kjent med dem og fulgte snart den ene, snart den andre og somme tider dem begge på besøk til damene. Da han syntes han hadde vunnet deres tiltro og vennskap, kalte han dem en dag hjem til sig og sa til dem: «Kjæreste venner, vår omgang må ha overtydd dere om hvor stor kjærlighet jeg har til dere, og at jeg gjerne skulde gjøre det samme for dere som for mig selv. Jeg vil derfor nevne for dere det som har falt mig i sinne, så kan vi siden sammen ta den beslut- ning som synes oss best. Dersom deres ord ikke lyver, og har jeg ikke tatt feil av deres ferd både dag og natt, så er dere begge tendt 1 lue av den mest glødende kjærlighet til de to unge pikene; likeens som jeg til den tredje søsteren. Vil dere samtykke i mitt forslag, tror jeg at jeg kan finne et råd som er både godt og gledelig. Dere er svært rike unge menn; det jeg ikke er. Vil dere nu slå rikdommene deres sammen og gjøre mig til tredje eieren av dem, og vil dere slå fast hvor vi skal ta veien ut i verden og leve et lyk- kelig liv, så påtar jeg mig å få det til sånn at de tre søstrene tar med sig en dugelig part av farens rikdommer og følger oss hvor vi så ferdes. Når vi har funnet rette stedet, kan vi alle, hver med sin elskerinne, leve som brødre og være de mest fornøide mennesker i verden. Det står altså bare til dere å si fra om dere vil vinne denne lykken eller vrake den.» De to unge mennene var umåtelig forelsket, og da de hørte de skulde få elskerinnene sine, veide de ikke lenge på saken; de svarte at kunde dette gå for sig, så var de rede til å gjøre som han hadde sagt. Restaignon stevnte så Ninette til møte med sig; det var nu 95