Berberiet, som dengang var skattskyldig til Sicilia. Blandt dem som hørte om Gerbinos mannskraft og ridderlighet, var også en dat- ter av kongen i Tunis. Alle som hadde sett henne, sa hun var en av de skjønneste skapninger naturen noengang hadde dannet; dessuten var hun velsedet, storsinnet og edel. Hun likte å høre om tapre menn, men helst lyttet hun til frasagnene om Gerbinos bedrifter. I sin innbilning skapte hun sig et billede av ham og forelsket sig heftig i ham. Hun talte og hørte heller om ham enn om noe annet. Omvendt hadde ryktet om hennes strålende skjønnhet og gjev- het nådd til Sicilia som til så mange andre steder, og Gerbino hadde stor glede av å høre om henne. Så flammet han op i kjærlig- het til henne, ikke mindre enn den unge piken glødet for ham. Han blev tatt av stor lengsel efter å få se henne; derfor påla han alle og enhver som reiste til Tunis, å nevne hans dype hemmelige kjærlighet så godt de kunde til henne, på den måten de syntes best, og bringe melding tilbake fra henne. Ellers ventet han med leng- sel på at farfaren ved et passende høve gav ham lov til å reise til Tunis selv. En av vennene hans utrettet det bud han hadde fått av Gerbino, med stor sluhet. Som kjøpmenn pleier, bar han kvinnesmykker til henne at hun skulde se på dem. Han nyttet da høvet til å røpe Gerbinos glød for henne, og sa hun kunde rå både over ham selv og alt han eide. Med gledestrålende ansikt tok hun imot både budbæreren og budskapet, og svarte at hun brant av samme kjærlighet. Til bevis på det sendte hun en av de dyreste edelstenene sine til Gerbino. Gerbino kjente ved dette så stor en glede som en noengang kan kjenne når en tar imot den kjæreste gave. Med samme venn sendte han flere ganger brev til henne, 103