en skikkelig begravelse; men det var jo umulig for henne. Derfor skar hun hodet fra kroppen med en kniv og svøpte det i en hånd- duk. Så kastet hun jord på liket igjen og bad tjenestepiken bære håndduken. Så vendte hun hjem igjen, og ingen hadde blitt vår henne. Hjemme stengte hun sig inne på værelset sitt med dette hodet og gråt over det så lenge og bittert at hun helt og hol- dent vasket det med tårene sine, mens hun dekte det med tusen kyss. Siden tok hun en stor og vakker blomsterkrukke av det slaget en setter mejram og basilika 1, svøpte hodet i en fin duk og la det i krukken, fylte så jord på og plantet noen sers vakre salernitanske basilikaer i den, og aldri vannet hun dem med annet enn rosen- og orangevann eller sine egne tårer. Hun fikk for skikk alltid å sitte 1 nærheten av denne krukken og stirre på den med usigelig lengsel; for den gjemte jo hennes kjære Lorenzo. Når hun så hadde sittet lenge og betraktet den ømt, gikk hun bort til den og gråt over den en lang stund, til hele basilikaen var overgytt av hennes tårer. Ved dette lange og omhyggelige passet og ved den fruktbarhet jorden fikk fra det råtnende hodet, blev plantene usedvanlig skjønne og velluktende. Da nu piken alltid holdt på sånn, tok naboene til å legge merke til det. Når brødrene undret sig over at hennes skjønnhet bleknet bort og øinene hennes blev så innsunkne, sa de til dem: «Vi har merket at hun hver eneste dag gjør sånn og sånn.» Da blev også brødrene opmerksom på det og lastet henne undertiden for det. Men da det ikke nyttet, tok de til slutt blomsterkrukken hemmelig fra henne. Da hun ikke kunde finne den igjen, krevde hun den tilbake uten å gi sig noengang mer. Hun fikk den imidlertid aldri igjen. Da sluttet hun med å klage sig og gråte; hun syknet bort. II2